Det er lett å like Lukasevangeliet med den koselige starten om enkle gudfryktige mennesker i godt nabolag og gode familierelasjoner. Vi får høre om Jesu fødsel og barndom, om hyrder og om reiser til Jerusalem. Derimot finner vi ikke Jesu kongelighet beskrevet slik som hos Matteus, det er ingen stjerne i Betlehem og det ikke beskrevet noe dram hos kong Herodes og historien om de vise menn mangler. Likevel er Lukas den store historiefortelleren. Det er i dette evangeliet vi finner lignelsen om den fortapte sønn og den gode samaritan, men også mer alvorligere lignelser som den rike mann og Lasarus finnes i dette evangeliet. Hele tolv lignelser er unike for Lukas, mens det er fire unike mirakler av de tyve miraklene som er nevnt i dette evangeliet.
Det ser ut som om grekeren Lukas ønsker å inkludere alle mennesker siden han lar Jesu ætteliste gå helt tilbake til Adam. Det er mange kvinnelige karakterer i evangeliet og en kvinnelig profetinne er også nevnt. Fra begynnelsen av evangeliet får vi høre flere ganger om den Hellige Ånd. Jesus skulle fylles med den Hellige Ånd (1:15), Elisabeth blir fylt med den Hellige Ånd (1:41) og det blir Sakarias (1:67) og Simeon (2:25) også.
Lukas beskriver Jesu menneskelige side, om Markus skrev til Romerne og Matteus til jødene så kan vi si at Lukas skrev til grekerne. Åpningsordene til Teofilus er nesten som tatt ut av en gresk leges måte å fremlegge ting på. Lukas skrev også Apostlenes Gjerninger og med dette verket er han den som har skrevet mest i det Nye Testamentet.
Dette evangeliet har også en spesiell fokus på bønn. Vi finner mange detaljer når bønnen blir beskrevet. Jesus ba da han ble døpt, han ba på øde steder (5:16), han ba hele natten (6:12) og sammen med sine disipler (9:18). Vi leser om heftig bønn, bønn på korset og lignelser om bønn og Jesu taler om bønn.
Lukas har en spesiell forkjærlighet for «veien». Han er svært opptatt av veien. Mens Matteus har 2 kapitler om reisen til Jerusalem, har Markus kun ett, mens Lukas bruker 10 kapitler for å beskrive denne reisen. Han forteller stadig hva som skjedde «på veien» og i sin neste bok forteller han at de kristne blir kalt «Veien» og han beskriver dem som tilhører «Guds Vei» (Apgj 9:2 18:25 mm.)
Lukas var selv ikke noe øyenvitne, men han forteller om årsaken til at han skrev sitt evangelium i begynnelsen av boka. Han hadde nemlig nøye gransket og snakket med de som var øyenvitner.
Derfor leser vi med glede Lukasevangeliet med sitt særpreg og sin grundige gjennomgang av en rekke detaljer. Mens Markus beskriver øyeblikkene som en fotograf og Matteus nedtegner ting som stemmer med gammeltestamentlige profetier så er Lukas selve historiefortelleren som bringer alt i sammenheng fra en annen vinkel.
Erik Wold, juni 2014