Samson hadde fortalt meg at torsdag 14. oktober 2010 skulle vi (Samson og Jan-Lorang) besøke en av de nyetablerte menighetene som er et resultat av Bless Evangelic Ministrys (BEM) virksomhet blant maisaiene. Det ble sagt at vi var ventet til menigheten ca. ved 14-tiden, men som vi allerede hadde erfart fra nesten 2 uker i Kenya, så var ikke tidspunktet det viktigste. Vi kom når vi kom. Vi reiste fra sentrum av Loitokitok omtrent kl 14 og vi skulle kjøre ca. 7 km inn i bushen. Og for en vei vi skulle kjøre – hvis vi i det hele tatt kan snakke om vei!! Vi brukte omtrent 1 time på disse 7 km, og jeg spurte Samson om hva som skjer når vi er så forsinket. Det er ikke noe problem, sa han. De startet møtet i dag ved ca. kl 10 -11 om formiddagen og de skulle synge, be, ha undervisning og spise sammen. De bare holder på og venter til vi kommer.
Til slutt så vi et hus langt inne i bushen. Det er her den nye menigheten er, sa Samson. Jeg kunne ikke se andre hus enn dette når jeg tittet meg rundt. Jeg undret meg over hvor folk kom fra, men før jeg fikk spurt sa Samson at her går folk flere kilometer for å komme på møter. Du skjønner det er vekkelsesluft over området her. Dette skulle jeg snart oppleve. Når jeg kom ut av bilen, hørte jeg herlig lovsang fra dette enkle møtelokalet, og vi ble møtt av 3 menn som kom oss i møte. To av dem var pastorer fra andre menigheter og den tredje var personen som hadde ansvar for denne nyetablerte menigheten. Jeg hadde ikke tenkt så mye på det tidligere, men jeg forstod det snart at de hadde store forventninger til besøket fra Norge og mange hadde kommet langveisfra for å komme på dette møtet og for å oppleve besøk fra Norge – noen hadde faktisk gått hele 2 timer.
Etter å ha hilst på disse mennene, var det på tide å gå inn i lokalet. Mens vi gikk inn var det et trøkk i sangen som jeg knapt før har opplevd. Samtidig danset de og gav uttrykk for at de var oppriktig glade. Det lille lokalet var fullstappet med folk. Lokalet hadde fortsatt jordgulv og ellers manglet lokalet det aller meste, men det virket som om folkene ikke brydde seg om det i det hele tatt.
Det var 2 stoler ledig til Samson og meg helt øverst og vi ble vist dit. Etter en stund med sang og bønn, forstod jeg at det de nå ventet på var dagens preken. Da var det bare å gå på og jeg prekte ut fra Matteus evangelium kap. 28, vers 18 – 20 om misjonsbefalingen, og jeg merket at Den Hellige Ånd var sterkt over meg og forsamlingen. Jeg opplevde en veldig hunger blant folket etter å høre Guds Ord og jeg talte inspirert over vår oppgave som frelste mennesker å bringe ut evangeliet til mennesker som ikke har hørt om Jesus. I ettermøtet søkte flere mennesker frem for forbønn, både til frelse, til fornyelse og til helbredelse.
Det visste seg at noen i menigheten hadde lagd gaver til oss 5 som kom fra Norge. De hadde ventet at hele familien hadde kommet på besøk til dem, men jeg tok i mot dette på vegne av oss alle 5. Jeg ble møtt av en så ekte og varm kjærlighet og takknemlighet for det vi gjør i Norge gjennom BEM. Alle kom frem og takket så mye og ønsket oss Guds rike velsignelse videre både i arbeidet som drives i Kenya og i Norge.
Jeg fikk også vite at eiendommen som menighetsbygget var satt opp på, tilhørte ei dame (til høyre på bildet). Hun hadde gitt denne eiendommen til menigheten. Hun hadde ikke penger, men hun eide landområder og ønsket å gi av det hun eide til Gud. Hun var så takknemlig for at Jesus hadde grepet inn og helbredet en av sønnene hennes som var plaget med ryggsmerter. På bakgrunn av dette ønsket hun å gi noe tilbake og gi Gud Æren.
Når jeg reiste tilbake til sentrum av Loitokitok, tenkte jeg over det at vi må stå fast i den tjenesten som Gud har ført oss inn i. Vi vet at Jesus kommer snart igjen og vi må fortsette med å bringe ut evangeliet om Jesus til ufrelste mennesker i den tiden som er igjen.